Menneskets anstrengelser for å forstå og kontrollere de usynlige kreftene i universet kjennetegner alle kulturer og er et fremherskende tema i vår kulturhistorie. Gjennom århundrene har kvinner og menn fordypet seg i mysteriene og skapt bemerkelsesverdige tanke- og trossystemer som innebærer muligheter til å forklare og fortolke vår verden. 

 

Ordet mystikk brukes i dag om enhver umiddelbar, direkte opplevelse av tilværelsens dypeste virkelighet. En slik opplevelse kan være spontan eller forberedt ved hjelp av forskjellige teknikker og kan finne sted innen rammen av en religiøs tradisjon eller uavhengig av ethvert religiøst system. 

Mystikk i betydningen ”intuitiv fornemmelse av enhet og harmoni” kan oppstå spontant, for eksempel i form av naturopplevelser. Både en slik naturmystikk, visse opplevelser frembrakt ved hjelp av ulike stimulerende stoffer, og religiøs mystikk har de samme grunnleggende trekk – de kan ikke beskrives fullt ut i ord, men de gir en dypere, helhetlig erkjennelse. De kan forberedes, men ikke fremtvinges, de er forbigående og de integrerer mystikeren med den virkelighet hun eller han opplever. En mystiker er også en person, som søker enhet med det guddommelige, og som har et intuitivt innblikk i det guddommelige mysterium.   

I Norge har vi hatt en mystiker ved navn Marcello Haugen. Han var svært opptatt av magiens overleveringer og ritualer, og han så mennesket som et mikrokosmos av universet. Han mente at all eksistens er forankret enten i motsatte eller like vilkår, at intuitiv tenkning har langt større betydning enn fornuftens streben, og at det i vår tidsalder har eksistert visse mennesker med en hemmelig viten som kan forklare ”overnaturlige” krefter.

Marcello visste mye om både hvit og sort magi, men var selvfølgelig mest opptatt av alt som hadde med den hvite magien å gjøre. Han advarte mot den sorte magien og så det som sin oppgave å hjelpe oss med å skille det gode fra det onde. Han mente at det ene ikke kunne eksistere uten det andre og at vi derfor hadde mye å lære av dette motsetningsforholdet. Marcello visste at denne hemmelige mystiske viten som en mystiker ervervet seg kunne gi stor innsikt og makt. Han var svært opptatt av ikke å misbruke denne innsikten og at den måtte brukes i den gode tros tjeneste. Hele hans livsmisjon er på mange måter et godt vitnesbyrd om at han lyktes veldig godt med akkurat dette. 

Mystica Eterna , eller evighetens mystikk, er et motto som man finner skrifteliggjort på flere av hans hellige steder. Navnene han ga sine hellige steder og navnene han ga til mange av sine nærmeste, viser klart hans sans for å pirre vår trang til å undersøke/lære/forstå. Han la ut sine mangeartede spor over hele verden, og vi har nå endelig startet en oppdagelsesreise i hans fantastiske liv. 

Marcello var hele livet opptatt av ritualer og at mennesker i langt større grad burde bruke ulike ritualer for å markere at man gikk fra en sammenheng til en annen. Han var også opptatt av å overraske og av å utfordre hvert menneske til å bli bedre kjent med sin egen misjon her på jorden. 

Marcellos forhold til naturens mystikk ga seg mange utslag. Han var stadig å finne i toppen av et tre eller sittende med ryggen mot et tre mens han på sin måte kommuniserte med alt som var levende i naturen. "Sjelens katedral" kalte han naturen og han hadde hele livet gjennom en dyptgående respekt for dette fantastiske skaperverket. Som den magikeren Marcello var mente han at alt det vi ser - på mange måter bare er en manifestasjon av det vi ikke ser! Marcello var også medlem av Rosenkorsordnen AMORC som ble grunnlagt i 1915, og var senere en av grunnleggerne i Norge. Denne ordenen er et mystisk, hemmelig åndelig samfunn som dukket opp igjen over hele Europa i det 17. århundre. Intellektuelle og esoterisk orienterte mennesker begynte å forme sine egne losjer basert på den tidløse visdommen vi alle har som felleseie. Det som kalles den tidløse visdommen, har fulgt en utvikling som er blitt sammenlignet med en gyllen tråd som går fra det gamle Egypt , gjennom den esoteriske læren i den jødisk-kristne tradisjonen, for så å bli videreført ”under jorden” av en rekke hermetiske sekter og hemmelige selskap, for så til slutt å fremstå som et ”alternativt verdenssyn” i moderne tid.

Noe av Rosenkorsordenens praksis og prinsipper blir ansett som inkorporert i ritualene og læresetningene til frimurerne, og senere i de okkulte seremonielle ritene til Den Hermetiske Orden av den Gylne Soloppgang (Nært beslektet med den teosofiske lære ”Det finns ingen høyere religion enn sannheten”).